En liten oppfordring

En siste, innstendig oppfordring fra oss: hvis du reiser til Kapp Verde (eller egentlig en hvilken som helst destinasjon med fattig befolkning... Og ja de finnes også i Europa) så bo gjerne et sted der du må fikse egen mat, spis på de lokale restaurantene, organiser turene selv eller bestill fra de små organisatørene (jada, du kommer til å bli lurt en gang eller to, men gjør det noe sånn egentlig?), handle på de lokale butikkene... Gi pengene dine til de lokale, det er nemlig de og ikke de europeiske reisebyråene som skal bevare den perlen du har besøkt i ferien. De trenger pengene mer enn TUI, Ving og Apollo. 

Det aller siste innlegget

Så var det tid for det aller siste innlegget for denne gang. Det som skulle være en enkel b og så tok vi flyet hjem og snipp snapp snute... Men som isteden ble et helt eget eventyr og en aldri så liten europareise.

Vi hadde selvsagt booket hele reisen på en referanse og således fulgt de reisetipsene som er når det gjelder connecting flights, men det skulle vise seg at TAP er i overkant optimistiske i forhold til egne flytider og en tyve minutters forsinkelse på flyet fra Sal til Lisboa fikk ganske store konsekvenser for storfamilien. Ikke hjalp det at de på Sal, til tross for gjentatte bekreftelser, kun hadde sjekket oss inn til Lisboa og at det derfor ikke var noen dokumentasjon på at vi skulle være med videre til Oslo.

Ikke overraskende hadde flyet forlatt gaten etter at vi hadde tatt buss, stått i kø for security, stått i kø for pass og jogget gjennom en flyplass av middels stor størrelse med tre barn på slep (og da hadde vi observert ganske mange som ble hentet av såkalte transitteam og som vi tror hadde vesentlig bedre tid enn oss.. De rakk jo tross alt flyene sine).

Tilbake til transitområdet, hvor en hyggelig fyr i gul vest tok boardingcardene og gikk. Når han kom tilbake var han fornøyd med seg selv, de hadde funnet plass til oss slik at vi kom oss tilbake til Oslo på iallfall riktig dag. Turen skulle gå via Nice til Oslo og estimert tid for ankomst Oslo var 2310. Nesten 12 timer senere enn planlagt der altså.

Vi fikk denne gledelige beskjeden rundt klokken 8 på morgenen i Lisboa. Ca. 6.5 Time etter at vi satte oss i taxien i Santa Maria. At vi ikke skulle være hjemme på 17 timer var i grunnen ikke akkurat gledelige nyheter.

Så nå har vi spilt kort og pinne spill, vi har lett forgjeves etter den forgjettede lekeplassen på flyplassen i Lisboa, vi har kjøpt nakkeputer i tre farger og fikset bursdagsgaver til to kommende feiringer, vi har testet toalettfasiliteter, kjøpt mat, spist mat, kastet mat... Vi har slumre, sovet, lest, spilt på nettbrettene, vi har mast, survet og klaget, vi har sjekket opp rettigheter ved forsinkelser hos Iata, vi har irritert oss over andre reisende, vi har skravlet... Ja vi har vel gjort mye av det man kan gjøre når man er syv stykker i ulik alder og venter på et fly som ikke en gang står på tavlene.

Nevnte fly var til alt overmål også forsinket.. Ganske mye også når vi var ferdig med å vente på alt og alle vi skulle vente på. Vi kan vel ikke si annet enn at vi følte at alt gikk vår vei i går.

På grunn av forsinkelsen ble det bare kort venting i Nice. Artig vri at de skulle klare å sende bagasjen vår til Nice slik at vi Måtte sjekke inn på nytt. Ikke irriterende i det hele tatt. Og når vi måtte opp med boardingpasset for hvem vet hvilken gang på et eller annet merkelig punkt på flyplassen i Nice... Da var det bare så vidt vi ikke sendte the evil eye...

Men vi kom oss til Oslo. Vi så mindre slitne ut enn hun med to ganske store barn og en puslete mann som skulle dirigere både barna og mannen gjennom taxfree og bagasjehenting på Gardermoen ("Snorre nå går du dit og henter bagasjen, jeg og Sindre går hit. Sindre du blir med meg, du trenger ikke å hente bagasje.. Åhh herregud nå bare gikk han, er det mulig").

Vi fikk både bagasje og dutyfree varer og taxien kom nesten uten at vi måtte vente i den iiiiskalde norske sommernatta. Vel hjemme var Ingrid E litt bitter for at hun ikke kunne sove hos mormor, men til at døgnet var snudd trill rundt og at det hadde blitt litt av og på med soving det siste døgnet stupte alle i seng og ingen lagde en lyd før klokken 10 i dag.

Så da kan man vel ikke avslutte med annet enn å si: for en gjeng, for en tur. Vi har storkost oss og til tross for at hjemreisen ble lenger enn tenkt så klarte vi jammen det og. Vi har klart oss med mye latter og smil, få tårer og lite sykdom. Jeg kunne gladelig pakket om og reist på ny tur med disse folkene i dag!

HMS på reise

Jeg må starte dette innlegget med å si at vi ikke har opplevd noen truende situasjoner på hele reisen, vi har kun en gang sett antydning til uenigheter, ikke noen tegn på vold, ikke noe skummelt. Eller det vil si.. Noe skummelt har det jo vært: kakerlakker (Astrid og jeg), katter (morfar), hunder (Eirik, men han synes de er veldig søte og vil ha de med hjem), rullende steiner (mormor), snikende barn (Øystein) og Ingrid Elvira er så tøff at ingenting biter på henne.

Det vi har møtt er egne fordommer og et fattig land. Et område av Santa Maria kalte vi bare Mogadishu og den godeste morfaren måtte gå langt og lenger enn langt slik at damene hans ikke skulle bli borte. Han la også ned totalforbud for mammas nattlige vandringer i siste halvdel av ferien. I første halvdel fikk hun disp innenfor gjerdene.

Vi snakket litt om det. Utover ekstrem fattigdom er det ingenting som tilsier at noe farlig skulle skje. Allikevel kjent vi på det, iallfall vi voksne. Og til det er det jo bare å si en ting: skjerpings. Vi som trodde vi var åpne og tolerante.

Og det skal sies: det er flotte mennesker som bor på Sal. Hyggelige, blide og imøtekommende. De lever det gode liv sier de vi har snakket med.

No stress!

Dykking a la Kapp Verde

Det ble ikke riktig så mye dykking som jeg hadde sett for meg denne ferien av ulike årsaker. Vi valgte å gå for Cabo Verde Diving - en italiensk sjappe. I motsetning til de asiatiske diveshopsene vi har møtt fremstod denne som veeeldig italiensk. Vi tenkte vi kunne melde oss på de divesitene vi kunne tenke oss, men det viste seg at her var ikke dykkene planlagt i særlig grad før man var trygt plassert i båten med alt utstyret.

Det ble derfor ikke vrak dykking på oss, slik jeg kunne tenke meg. Vi kom oss heller ikke til Choclassa. Men vi har sett mange murener, skorpionfisk, nudi/flabellina, frog fish, pipe og flutefish, trigger fish, flatfish og Ikke minst en nydelig skilpadde.

Vi fikk til tre dykk inkludert refresher. Vi overlevde. Mestringsfølelsen varierte veldig, noen puster som en liten hval. Vi fikset safety stopp og controlled ascent uten guiden. Vi er tryggere og tryggere på det vi driver med i havdypet.

Og så innser vi at vi er ganske bortskjemt når det gjelder dykkesteder. Det er ikke til å stikke under en stol at det er mer farger, flere fisker og bittelitt mer stas å dykke i Filippinene og Indonesia. Men vi koser oss under vann uansett, til tross for strøm, sandbunn og litt begrenset med sikt. 

Roadtrip

På mandag var det klart for Tour de Sal - Hilux style. Morfar klinket til og spurte utleier om bilen kom med GPS... Det gjorde den ikke, det er nemlig et veldig begrenset antall med veier på øya så hvis vi mot all formodning skulle kjøre oss bort var det bare å ringe så skulle de nok komme og hente oss. 

Det fremstod som noe uklart om det var lovlig med sju passasjerer i bilen, og det ble på et tidspunkt ytret bekymring for at man kunne bli stoppet av politiet. Det første som skjedde etter at vi fikk bilen i gir var at vi passerte en politibil... De kom ikke etter oss. 

Ruten skulle ta oss til pedra de lume (saltutvinning), en bukt med små og store lemonsharks og til Espargos, den andre byen av en hvis størrelse på øya. Utover det var planen å ta det som det kom, men gitt at det er snakk om 15 km eller noe sånt støtte vi ikke på altfor store overraskelser underveis.

En lite pitstop i Murdeira for å ta ut penger og hilse på "gamle kjente" ble det og. Ungene var veldig fasinert over atde kjente seg igjen, to dager siden vi forlot stedet altså.

Ute ved saltutvinningen møtte vi en hyggelig fyr som sannsynligvis forsøkte å lure oss trill rundt. Men han sørget iallfall for at vi fikk se haiene før tidevannet snudde. Allerede her en endring i planene altså. Han viste vei og vi hadde nok aldri funnet frem på egenhånd da "veien" til haiene var en vei ut i ørkenen. 

Men haier ble det altså. Både store og små. Det fremkommer ikke av bildene men det er ganske kult å stå ute i vannet med tre, fire og fem haifinner svømmende rundt i umiddelbar nærhet. Lemonsharks blir opp mot tre meter så litt nervepirrende både for oss i vannet og de som stod på land og ventet. 

Etter å ha sett de store haiene fikk vi også se de små og her fikk alle se. At nervene var i høyspenn ble klart da stakkars mormor fikk en rullende sten over den ene foten og dermed, relativt stiv av skrekk, var ferdig med å bade med haier. Uansett, haier er veldig kule og det er stor stas å se de i sitt rette element. Ikke er de farlig heller visstnok, bare man går varlig. 

Så bar det opp igjen til alt saltet. Vi fikk lov til å betale inngangen to ganger (her kom dette med lureri inn), men guiden var da såpass grei at penger skulle han ha fått uansett. 

Sal er kjent for sin saltutvinning og drev tidligere med eksport av salt. I dag brukes nok området mest til badende turister som håper at ryktet om at du blir ti år yngre ved å bade i dette vannet faktisk stemmer. Vi kan avkrefte det. Vi droppet å dusje og tre barn fulle av salt legger vel heller til på følt alder enn å bidra til å redusere. Ikke dropp dusjen!

I tillegg til store mengde salt i alt som kunne minne om skrubbsår, klor, skraper og andre småskavanker begynte det nå (som vanlig) å røyne på blodsukkernivået.vi reiste derfor til Espargos i relativt desperat jakt på mat. Vi fant raskt ut at en deling var på sin plass så mormor og morfar fikk i oppgave å finne en restaurant, resten fikk ansvaret for å fylle på de minste med is og vaffel i håp om å holde humøret oppe de nødvendige 20 minuttene før maten stod på bordet. 

Øystein valgte nok en gang å kjøre tradisjonell stil, denne gangen ertesuppe (også denne servert i høy temperatur) : 

Ellers var Espargos en vakker by (de fem minuttene jeg fikk ruslet rundt med to barn på slep).

Skulle gjerne sett mer av dette sjarmerende stedet men trøtte og slitne (og salte.... De spiste regelrett salt av sine egne kropper en periode der) barn gjorde at vi fant det lurest å ta en liten kjøretur i håp om at en liten siesta kunne gjøre sitt for humøret. 

Vi var innom Palmeira i jakt på burracona. Fant ikke burracona men fikk se Palmeira. 

Ungene sov, vi fikk et glimt av ponta preta og vi fikk handlet på det enorme supermarkedet borti gata her (ikke skrevet med et snev av ironi)... 

En ganske kul utflukt! Ikke minst stas å ha kjørt rundt i ørkenen i Afrika helt på egenhånd. Ikke var vi redde heller (ja bortsett fra mormor da.. For den steinen blant de haiene...). 

Denne karen

Denne karen ville ikke få våt badeshorts når vi først kom til Kapp Verde.

Denne karen løp runde på runde på runde rundt bassenget i ellevill fryd over de barna som faktisk turte å hoppe uti. Lysten til å være med var enorm, men frykten for vannet var større.

Denne karen som i starten klamret seg til en voksenkropp og var det ingen voksne i bassenget ble det ingen bading. 

Denne karen som etter noen dager fant ut badering kunne funke som erstatning for den voksne kroppen. 

Denne karen som etter kort tid la ut på dypt vann med baderingen som eneste hjelp, mens de voksne kroppene satt på land og heiet. 

Denne karen som plutselig krysset både stort og lite basseng helt på egenhånd, men som fortsatt måtte opp og finne håndkle dersom han ble sprutet i ansiktet eller gud forby fikk ørene under vann (det ble noen turer bort til håndkledet og mange avbrutte lekesituasjoner).

Denne karen som for fire dager siden kastet baderingen og kunne gli til en ventende voksen hånd med hodet godt over vann. 

Denne karen som fant de grønne svømmebrillene og fant ut at det var gøy å se under vann. 

Denne karen som plutselig kunne gli med hele hodet under vannet. 

I går hang denne karen på ryggen til Øystein mens de hoppet uti fra kanten. I går hoppet denne karen fra kanten helt selv. I går lekte han hoppe sa gåsa og ble med under.. Igjen og igjen og igjen.. Og igjen. I går slapp han hendene fra kanten mens han dykket under helt alene. I går svømte denne karen sine første tak helt alene fra dypet og inn mot den grunne delen.

I går fant jeg ut at vi trenger en uke eller to til på ferie. 

Jeg må både spy og drite

Sa en gang en klok dame....

Litt sånn er det jammen her også om dagen. Det begynte natt til i går med Ingrid den yngre og meg og så har det fortsatt med både mormor og morfar. Morfar og Ingrid den yngre er i farta igjen, mormor og jeg later som at alt er bare velstand, men vi hadde rimelig god fart tilbake til "huset" etter dagens lunsj.

Forresten en nydelig "all natural" lunsj med økologiske ingredienser.

Vi lar oss nemlig ikke stoppe av noen mindre vennligsinnede magebakterier. Vi koser oss ved basseng, jobber med brunfargen og svømmeferdighetene og leser side på side. Kom ikke her og si at litt sykdom stopper oss.

Men nå hadde det vært supert om matlysten snart returnerte. Det er ikke bare bare å gå for halv maskin i varmt og godt klima.

Et bilde fra dagens spisestue... Resten av innlegget anses som uegnet for dokumentasjon via kamera.