Så var det tid for det aller siste innlegget for denne gang. Det som skulle være en enkel b og så tok vi flyet hjem og snipp snapp snute... Men som isteden ble et helt eget eventyr og en aldri så liten europareise.
Vi hadde selvsagt booket hele reisen på en referanse og således fulgt de reisetipsene som er når det gjelder connecting flights, men det skulle vise seg at TAP er i overkant optimistiske i forhold til egne flytider og en tyve minutters forsinkelse på flyet fra Sal til Lisboa fikk ganske store konsekvenser for storfamilien. Ikke hjalp det at de på Sal, til tross for gjentatte bekreftelser, kun hadde sjekket oss inn til Lisboa og at det derfor ikke var noen dokumentasjon på at vi skulle være med videre til Oslo.
Ikke overraskende hadde flyet forlatt gaten etter at vi hadde tatt buss, stått i kø for security, stått i kø for pass og jogget gjennom en flyplass av middels stor størrelse med tre barn på slep (og da hadde vi observert ganske mange som ble hentet av såkalte transitteam og som vi tror hadde vesentlig bedre tid enn oss.. De rakk jo tross alt flyene sine).
Tilbake til transitområdet, hvor en hyggelig fyr i gul vest tok boardingcardene og gikk. Når han kom tilbake var han fornøyd med seg selv, de hadde funnet plass til oss slik at vi kom oss tilbake til Oslo på iallfall riktig dag. Turen skulle gå via Nice til Oslo og estimert tid for ankomst Oslo var 2310. Nesten 12 timer senere enn planlagt der altså.
Vi fikk denne gledelige beskjeden rundt klokken 8 på morgenen i Lisboa. Ca. 6.5 Time etter at vi satte oss i taxien i Santa Maria. At vi ikke skulle være hjemme på 17 timer var i grunnen ikke akkurat gledelige nyheter.
Så nå har vi spilt kort og pinne spill, vi har lett forgjeves etter den forgjettede lekeplassen på flyplassen i Lisboa, vi har kjøpt nakkeputer i tre farger og fikset bursdagsgaver til to kommende feiringer, vi har testet toalettfasiliteter, kjøpt mat, spist mat, kastet mat... Vi har slumre, sovet, lest, spilt på nettbrettene, vi har mast, survet og klaget, vi har sjekket opp rettigheter ved forsinkelser hos Iata, vi har irritert oss over andre reisende, vi har skravlet... Ja vi har vel gjort mye av det man kan gjøre når man er syv stykker i ulik alder og venter på et fly som ikke en gang står på tavlene.
Nevnte fly var til alt overmål også forsinket.. Ganske mye også når vi var ferdig med å vente på alt og alle vi skulle vente på. Vi kan vel ikke si annet enn at vi følte at alt gikk vår vei i går.
På grunn av forsinkelsen ble det bare kort venting i Nice. Artig vri at de skulle klare å sende bagasjen vår til Nice slik at vi Måtte sjekke inn på nytt. Ikke irriterende i det hele tatt. Og når vi måtte opp med boardingpasset for hvem vet hvilken gang på et eller annet merkelig punkt på flyplassen i Nice... Da var det bare så vidt vi ikke sendte the evil eye...
Men vi kom oss til Oslo. Vi så mindre slitne ut enn hun med to ganske store barn og en puslete mann som skulle dirigere både barna og mannen gjennom taxfree og bagasjehenting på Gardermoen ("Snorre nå går du dit og henter bagasjen, jeg og Sindre går hit. Sindre du blir med meg, du trenger ikke å hente bagasje.. Åhh herregud nå bare gikk han, er det mulig").
Vi fikk både bagasje og dutyfree varer og taxien kom nesten uten at vi måtte vente i den iiiiskalde norske sommernatta. Vel hjemme var Ingrid E litt bitter for at hun ikke kunne sove hos mormor, men til at døgnet var snudd trill rundt og at det hadde blitt litt av og på med soving det siste døgnet stupte alle i seng og ingen lagde en lyd før klokken 10 i dag.
Så da kan man vel ikke avslutte med annet enn å si: for en gjeng, for en tur. Vi har storkost oss og til tross for at hjemreisen ble lenger enn tenkt så klarte vi jammen det og. Vi har klart oss med mye latter og smil, få tårer og lite sykdom. Jeg kunne gladelig pakket om og reist på ny tur med disse folkene i dag!
Vi hadde selvsagt booket hele reisen på en referanse og således fulgt de reisetipsene som er når det gjelder connecting flights, men det skulle vise seg at TAP er i overkant optimistiske i forhold til egne flytider og en tyve minutters forsinkelse på flyet fra Sal til Lisboa fikk ganske store konsekvenser for storfamilien. Ikke hjalp det at de på Sal, til tross for gjentatte bekreftelser, kun hadde sjekket oss inn til Lisboa og at det derfor ikke var noen dokumentasjon på at vi skulle være med videre til Oslo.
Ikke overraskende hadde flyet forlatt gaten etter at vi hadde tatt buss, stått i kø for security, stått i kø for pass og jogget gjennom en flyplass av middels stor størrelse med tre barn på slep (og da hadde vi observert ganske mange som ble hentet av såkalte transitteam og som vi tror hadde vesentlig bedre tid enn oss.. De rakk jo tross alt flyene sine).
Tilbake til transitområdet, hvor en hyggelig fyr i gul vest tok boardingcardene og gikk. Når han kom tilbake var han fornøyd med seg selv, de hadde funnet plass til oss slik at vi kom oss tilbake til Oslo på iallfall riktig dag. Turen skulle gå via Nice til Oslo og estimert tid for ankomst Oslo var 2310. Nesten 12 timer senere enn planlagt der altså.
Vi fikk denne gledelige beskjeden rundt klokken 8 på morgenen i Lisboa. Ca. 6.5 Time etter at vi satte oss i taxien i Santa Maria. At vi ikke skulle være hjemme på 17 timer var i grunnen ikke akkurat gledelige nyheter.
Så nå har vi spilt kort og pinne spill, vi har lett forgjeves etter den forgjettede lekeplassen på flyplassen i Lisboa, vi har kjøpt nakkeputer i tre farger og fikset bursdagsgaver til to kommende feiringer, vi har testet toalettfasiliteter, kjøpt mat, spist mat, kastet mat... Vi har slumre, sovet, lest, spilt på nettbrettene, vi har mast, survet og klaget, vi har sjekket opp rettigheter ved forsinkelser hos Iata, vi har irritert oss over andre reisende, vi har skravlet... Ja vi har vel gjort mye av det man kan gjøre når man er syv stykker i ulik alder og venter på et fly som ikke en gang står på tavlene.
Nevnte fly var til alt overmål også forsinket.. Ganske mye også når vi var ferdig med å vente på alt og alle vi skulle vente på. Vi kan vel ikke si annet enn at vi følte at alt gikk vår vei i går.
På grunn av forsinkelsen ble det bare kort venting i Nice. Artig vri at de skulle klare å sende bagasjen vår til Nice slik at vi Måtte sjekke inn på nytt. Ikke irriterende i det hele tatt. Og når vi måtte opp med boardingpasset for hvem vet hvilken gang på et eller annet merkelig punkt på flyplassen i Nice... Da var det bare så vidt vi ikke sendte the evil eye...
Men vi kom oss til Oslo. Vi så mindre slitne ut enn hun med to ganske store barn og en puslete mann som skulle dirigere både barna og mannen gjennom taxfree og bagasjehenting på Gardermoen ("Snorre nå går du dit og henter bagasjen, jeg og Sindre går hit. Sindre du blir med meg, du trenger ikke å hente bagasje.. Åhh herregud nå bare gikk han, er det mulig").
Vi fikk både bagasje og dutyfree varer og taxien kom nesten uten at vi måtte vente i den iiiiskalde norske sommernatta. Vel hjemme var Ingrid E litt bitter for at hun ikke kunne sove hos mormor, men til at døgnet var snudd trill rundt og at det hadde blitt litt av og på med soving det siste døgnet stupte alle i seng og ingen lagde en lyd før klokken 10 i dag.
Så da kan man vel ikke avslutte med annet enn å si: for en gjeng, for en tur. Vi har storkost oss og til tross for at hjemreisen ble lenger enn tenkt så klarte vi jammen det og. Vi har klart oss med mye latter og smil, få tårer og lite sykdom. Jeg kunne gladelig pakket om og reist på ny tur med disse folkene i dag!
Godt å høre dere har kommet dere trygt hjem. Det har (som alltid) vært en glede å følge dere på turen. Velkommen hjem 😊
SvarSlett