Roadtrip

På mandag var det klart for Tour de Sal - Hilux style. Morfar klinket til og spurte utleier om bilen kom med GPS... Det gjorde den ikke, det er nemlig et veldig begrenset antall med veier på øya så hvis vi mot all formodning skulle kjøre oss bort var det bare å ringe så skulle de nok komme og hente oss. 

Det fremstod som noe uklart om det var lovlig med sju passasjerer i bilen, og det ble på et tidspunkt ytret bekymring for at man kunne bli stoppet av politiet. Det første som skjedde etter at vi fikk bilen i gir var at vi passerte en politibil... De kom ikke etter oss. 

Ruten skulle ta oss til pedra de lume (saltutvinning), en bukt med små og store lemonsharks og til Espargos, den andre byen av en hvis størrelse på øya. Utover det var planen å ta det som det kom, men gitt at det er snakk om 15 km eller noe sånt støtte vi ikke på altfor store overraskelser underveis.

En lite pitstop i Murdeira for å ta ut penger og hilse på "gamle kjente" ble det og. Ungene var veldig fasinert over atde kjente seg igjen, to dager siden vi forlot stedet altså.

Ute ved saltutvinningen møtte vi en hyggelig fyr som sannsynligvis forsøkte å lure oss trill rundt. Men han sørget iallfall for at vi fikk se haiene før tidevannet snudde. Allerede her en endring i planene altså. Han viste vei og vi hadde nok aldri funnet frem på egenhånd da "veien" til haiene var en vei ut i ørkenen. 

Men haier ble det altså. Både store og små. Det fremkommer ikke av bildene men det er ganske kult å stå ute i vannet med tre, fire og fem haifinner svømmende rundt i umiddelbar nærhet. Lemonsharks blir opp mot tre meter så litt nervepirrende både for oss i vannet og de som stod på land og ventet. 

Etter å ha sett de store haiene fikk vi også se de små og her fikk alle se. At nervene var i høyspenn ble klart da stakkars mormor fikk en rullende sten over den ene foten og dermed, relativt stiv av skrekk, var ferdig med å bade med haier. Uansett, haier er veldig kule og det er stor stas å se de i sitt rette element. Ikke er de farlig heller visstnok, bare man går varlig. 

Så bar det opp igjen til alt saltet. Vi fikk lov til å betale inngangen to ganger (her kom dette med lureri inn), men guiden var da såpass grei at penger skulle han ha fått uansett. 

Sal er kjent for sin saltutvinning og drev tidligere med eksport av salt. I dag brukes nok området mest til badende turister som håper at ryktet om at du blir ti år yngre ved å bade i dette vannet faktisk stemmer. Vi kan avkrefte det. Vi droppet å dusje og tre barn fulle av salt legger vel heller til på følt alder enn å bidra til å redusere. Ikke dropp dusjen!

I tillegg til store mengde salt i alt som kunne minne om skrubbsår, klor, skraper og andre småskavanker begynte det nå (som vanlig) å røyne på blodsukkernivået.vi reiste derfor til Espargos i relativt desperat jakt på mat. Vi fant raskt ut at en deling var på sin plass så mormor og morfar fikk i oppgave å finne en restaurant, resten fikk ansvaret for å fylle på de minste med is og vaffel i håp om å holde humøret oppe de nødvendige 20 minuttene før maten stod på bordet. 

Øystein valgte nok en gang å kjøre tradisjonell stil, denne gangen ertesuppe (også denne servert i høy temperatur) : 

Ellers var Espargos en vakker by (de fem minuttene jeg fikk ruslet rundt med to barn på slep).

Skulle gjerne sett mer av dette sjarmerende stedet men trøtte og slitne (og salte.... De spiste regelrett salt av sine egne kropper en periode der) barn gjorde at vi fant det lurest å ta en liten kjøretur i håp om at en liten siesta kunne gjøre sitt for humøret. 

Vi var innom Palmeira i jakt på burracona. Fant ikke burracona men fikk se Palmeira. 

Ungene sov, vi fikk et glimt av ponta preta og vi fikk handlet på det enorme supermarkedet borti gata her (ikke skrevet med et snev av ironi)... 

En ganske kul utflukt! Ikke minst stas å ha kjørt rundt i ørkenen i Afrika helt på egenhånd. Ikke var vi redde heller (ja bortsett fra mormor da.. For den steinen blant de haiene...).